Etter 11 års samliv, er nå min mann og jeg i besittelse av vår egenproduserte, perfekte lille miniperson. Å få til det, er ingen selvfølge at man skal klare. Nå tilhører vi de heldige som har fått det til, uten at jeg helt har forstått hvordan. Jeg er selvfølgelig helt klar over hva som skal til; mann/kvinne, blomsten og bien, og alt det der. Like fullt fremstår det som et mysterium for meg at dette pefekte lille mennesket er produsert i min kropp.
At prosessen var ganske uvirkelig, var vi veldig enige om da magen min vokste. Vi visste jo hva som var i vente, men jeg tror nok ingen av oss helt forstod det. Selv om vi så henne vinke til oss på skjermen da vi var på ultralyd, opptil flere ganger, gikk det aldri helt opp for oss hva dette var. Ikke det at vi fikk sjokk, eller var uforberedt på noe vis da hun endelig ankom, men det var bare fremdeles så veldig uforståelig!
Nå, seks måneder etter fødselen, blir det bare mer og mer utrolig å se hva vi har fått til. Ikke bare er hun perfekt, men vi ser stadig mer av oss selv i denne lille personligheten. Jeg blir helt varm om hjertet når jeg ser min mann ligge på den store sofaen vår, og snorke sine store snork med sin store nese. Ved siden av ham, på den lille sofaen, ligger en minikopi av ham og snorker minisnork med sin minikopi av pappas nese.
Utrolig, fremdeles uforståelig, og ikke minst; fantastisk!